Oscarnominerte animasjonsfilmer

I det siste har jeg hatt litt animasjons-dilla, og jeg satt i den anledning opp en liten liste over de oscarnominerte animasjonsfilmene gjennom tidene. Mest av alt for å oppdage noen søte filmer jeg ikke ellers hadde kommet på å sett. Dessverre er ikke lista så lang, da animasjonsfilmer ikke fikk sin egen kategori før i 2001! Uansett tenkte jeg at jeg kunne dele lista her, så dere kan plukke opp noen fine tips, kanskje til søndagskvelden? Det er dog  en stor overvekt av amerikanske Pixar-filmer på denne lista, så svært spennende er den ikke. Men personlig syns jeg aldri det er helt feil med en god Pixar-film.

De lilla har jeg sett, og de med fet skrift er oscarvinneren det året. Den som jeg anbefaler mest på lista må være Fantastic Mr. Fox, en nydelig liten perle laget av en av mine favoritter, Wes Anderson. Den neste jeg planlegger å se er Wallace & Gromit, den må jo bare være bra.

1. Toy Story 3 (2010)
2. How to Train Your Dragon (2010)
3. The Illusionist (2010)
4. Up (2009)
5. Fantastic Mr. Fox (2009)
6. Coraline (2009)
7. The Princess and the Frog (2009)
8. The Secret of Kells (2009)
9. WALL•E (2008)
10. Bolt (2008)
11. Kung Fu Panda (2008)
12. Ratatouille (2007)
13. Persepolis (2007)
14. Surf’s Up (2007)
15. Happy Feet (2006)
16. Cars (2006)
17. Monster House (2006)
18. Wallace & Gromit: The Curse of the Were-Rabbit (2005)
19. Howl’s Moving Castle (2005)
20. Corpse Bride (2005)
21. The Incredibles (2004)
22. Shark Tale (2004)
23. Shrek 2 (2004)

24. Finding Nemo (2003)
25. Brother Bear (2003)
26. The Triplets of Belleville (2003)
27. Spirited Away (2002)
28. Lilo & Stitch (2002)
29. Ice Age (2002)
30. Treasure Planet (2002)
31. Spirit: Stallion of the Cimarron (2002)
32. Shrek (2001)
33. Monsters, Inc. (2001)
34. Jimmy Neutron: Boy Genius (2001)

 

Hvor mange på lista har du sett, og hvilken er din favoritt?

Helgens filmtips: Harvey (1950)

Dersom du leter etter en koselig film å sige ned i sofaen til denne søndagskvelden, kan jeg komme med en liten anbefaling.

Harvey er en dramakomedie fra 1950, med James Stewart i hovedrollen. Den handler om Elwood P. Dowd, en snill og rolig mann som bruker mesteparten av sin tid til å sitte i en bar sammen med sin gode venn Harvey, bestille martinies og småprate med andre mennesker. Det høres kanskje ikke så uvanlig ut, men det er noe ganske unikt med hans venn Harvey – han er nemlig en 190cm høy kanin som bare Elwood kan se.

Harvey er en kjempesøt, sjarmerende og magisk film. Det er ikke ofte jeg blir veldig begestret av Hollywoods svart-hvitt filmer, men denne fengslet meg fra begynnelse til slutt. Jeg har sett James Stewart i et par filmer før (Rear Window, Vertigo, It’s a Wonderful World), og  dette er definitivt den beste rollen jeg har sett han i. Filmen er morsom og underholdende, men mest av alt var den for meg en påminnelse om hvor viktig det er å sette pris på alle de små øyblikkene livet gir oss.

Min kinohøst 2011

Høsten er i vente, og selv om jeg hater høsten, prøver jeg å finne gode ting med den. Fine høstklær, høstfarver på bladene og nye høstfilmer er det jeg har så langt. Ellers suger høsten balle. Anyways, jeg har tittet litt på hvilke filmer som pryder norske kinolerreter i månedene fremover, og her er de jeg ser frem til.

1. Oslo, 31. August (31. August)

Etter all hypen denne filmen har fått, så kan den umulig være dritt. Men jeg hadde mine mistanker om at denne var bra lenge før kritikerene begynte å juble, da Joachim Trier slo full pott med hans forrige film, Reprise. Jeg har hatt billetter til premieren i en uke allerede, og gleder meg som en liten unge. Får bare håpe denne filmen lever opp til de enorme forventingene  alle har til den.

2. Sønner av Norge (9. September)

Denne norske filmen, skrevet av Nikolaj Frobenius og regissert av Jens Lien, la jeg egentlig ikke merke til før den plutselig fikk så mye skryt og oppmerksomhet nå i det siste. Filmen handler om Nikolaj som vokser opp i drabantbyen Rykkin på slutten av 70-tallet, og er basert på Frobenius’ selvbiografiske bok Teori og Praksis. Jeg er en sucker for artige oppvekstskildringer, så premisset høres ganske bra ut. Jeg liker også at Sven Nordin spiller i denne – til tross for Mot i Brøstet er han jo en ganske ålreit skuespiller. Spesielt kjekt når han er naken på en motorsykkel.

3. The Change-Up (16. September)

Jeg har en snodig forkjærlighet for bodyswap-komedier, det vil si filmer der handlingen går ut på at to hovedpersoner bytter kropp. Jeg kan nevne i fleng gode og mindre gode filmer jeg har glodd på med stor fornøyelse (Big, Hot Chick, Freaky Friday, Dating the Enemy, Vice Versa etc). Når The Change-Up i tillegg innbærer to typer jeg er litt svake for, nemlig Jason Bateman og Ryan Renolds, så er lykken komplett. Dette blir deilig, enkel underholdning.

4. Kong Curling (23. September)

Dette er da ikke noe annet enn en norsk komedie om curling. Med en svært artig skuespiller-liste: Atle Antonsen, Ingar Helge Gimle, Steinar Sagen, Linn Skåber, Else Kåss Furuseth, Bård Tufte Johansen og Harald Eia, bare for å nevne noen. Føler det er noe man kanskje bør få med seg.

5. Babycall (7. Oktober)

En psykologisk thriller med Kristoffer Joner og Noomi Rapace, fra Pål Sleutane, mannen bak Naboer? Count me in. Må jo nesten få med meg Joner med permanent også.

6. Sangen i mitt hjerte (14. Oktober)

Dette er en tysk-argentinsk film, som jeg egentlig ikke har hørt noe særlig om, men jeg syns den virket spennende etter å ha lest litt om den. En mor synger en vuggesang til barnet sitt, og tyske Maria oppdager til sin store overraskelse at hun gjenkjenner den spanske vuggesangen. Hun synger med, sped og skjelvende, uten å forstå et ord spansk. En forvirret Maria ringer sin far og forteller at hun har besluttet å avbryte reisen og bli i Buenos Aires noen dager. (fra oslokino.no)

7. The Thing (14. Oktober)

En prequal til suksessgrøsseren fra 1982. Jeg har sett originalen, men den var ikke heelt min kopp te. Men er allikevel spent på denne. Det er muligens noen nasjonalistiske tendenser som kommer frem, da flere kjente norske skuespillere skal være med i denne filmen. Blant annet Stig Henrik Hoff og Trond Espen Seim. Ganske kult.

8.The Adventures of Tintin: The Secret of the Unicorn (28. Oktober)

Jeg er ingen hardbarka Tintin fan, men jeg liker godt det visuelle uttrykket denne filmen har fått. Det er også sjeldent Steven Spielberg skuffer. Tror dette blir en god adventurefilm som er verdt å se på det store lerretet.

9. Pina (4. November)

Tanzt, tanzt sonst sind wir verloren. Dette er den filmen på denne lista som jeg er mest emosjonell over kjenner jeg. Ikke fordi jeg tror plottet kommer til å være så bra eller spennende, hovedsakelig fordi det egentlig ikke er noe plot. Dette er så mye som en dansedokumentar i 3D, regissert av Wim Wenders, mannen bak blant annet Paris, Texas. Filmen skulle egentlig være et samarbeidsprosjekt mellom danseren Pina Bausch og Wender, men Pina døde brått før filmen kom ordentlig i gang. Wender besluttet i viderføre prosjektet alene som en hyllest til Pina. Les mer om filmen og se trailer her.

10. Wide blue Yonder (25. Desember)

Denne filmen skal liksom ha premie den 25. Desember, men jeg har mine tvil. Den har hatt minst 2 ulike offisielle premieredatoer hvert år de siste 3 årene. Den har blitt utsatt og utsatt og utsatt, grunnet ulike produksjonskrangler og pengeproblemer, en liten oversikt finnes her. Denne norsk-britiske filmen er en svart komedie med blant annet Brian Cox, Lauren Bacall,  Hege Schøyen, Ingrid Bolsø Berdal, Sverre Anker Ousdal og Kåre Conradi i rollene. Filmingen har foregått i min hjemby Haugesund, som i begynnelsen var ganske stas, men nå begynner jeg bare å bli utålodig og lettere irritert.

 

Hvilke filmer gleder du deg til?

Shutter Island (2010)

«What is worse? To live as a monster, or to die as a good man?»

Etter å ha sett Shutter Island var det første jeg tenkte «Herregud, hvorfor har ingen sagt til meg at jeg MÅ se denne filmen for dette er den beste filmen i hele verden? Har jeg virkelig gått i over ett år og ikke fått med med denne?». Med andre ord elsket jeg den, og den er en av de beste filmene jeg har sett.

 

 

Shutter Island er regissert av Martin Scorsese, og er basert på novellen med samme navn, skrevet av Dennis Lehane. I sentrale roller spiller blant annet Leonardo DiCaprio, Mark Ruffalo, Michelle Williams og Emily Mortimer. Filmen er lagt til 1954 og handler om Teddy Daniels, en U.S Marshall som reiser til Shutter Island for å undersøke forsvinningen av en kvinnelig pasient ved øyas sinnssykehus.

 

Dette er en film med mange lag, psykologisk dypbde og spenning så det holder. Jeg avslører for mye dersom jeg går inn i detalj om hva som skjer, men jeg elsket hvert eneste øyeblikk av handlingen. Til tross for at jeg ikke har funnet Leonardo DiCaprios skuespill overbevisende før, må jeg innrømme at han er god i denne. Det er tydelig at denne gutten bare trengte å bli Scorsesifisert. Som den psykologistudenten jeg er, ble jeg også veldig engasjert i aspektene i filmen som omhandlet galskap versus normalitet – om hvor enkelt det er å bli stemplet som gal så lenge mange nok tror på det. Og spørsmålet om kriminelle med dype psykiske problemer har rett til et verdig liv, til tross for de grusomme handlingene de har utført.

 

Om jeg ikke uttrykket meg klart nok: Se den, se den nå.

Rio (2011)

Rio handler om den blåe papegøyen Blu (Cyanopsitta spixii, eller brilleara på norsk), som nyklekket tilfeldigvis ender opp i kalde Minnesota, og etter han vokst opp blir han plutselig blir kastet med brask og bram tilbake til sitt hjemland, nemlig varme og samba-elskende Rio de Janeiro. For å pare seg med det eneste dama som finnes av hans slag. Det knoter seg til når dama er mer enn uvillig, skumle fuglesmuglere jakter på dem og på toppen av alt kan stakkars Blu ikke fly.

Dette syns jeg var en kjempekoselig film. En av de bedre animasjonsfilmene, med snertne og underholdende karakterer og fartsfylt, romantisk og komisk handling. En kamerat av meg nevnte at denne filmen hadde litt vel mange billige poenger, men det brydde jeg meg tydligvis ikke om, og slukte hele filmen ukritisk. Og koste meg mens jeg gjorde det. Jesse Eisenberg (The Social Network, Zombieland, Adventureland) som stemmen til Blu syns jeg var et genialt valg. Andre kjente stemmer verdt å nevne er Anne Hathaway, Jamie Foxx og Will i Am (han fra Black Eye Peas vet du). Filmen fikk meg til å fnise flere ganger, og det rykket også noe i dansefoten da de brasilianske  rytmene durte gjennom høytalerene. En fin og barnevennlig film, men jeg vil også anbefale den til voksne som vil ha koselig og morsom underholdning. For eksempel en pitbull med gulltruse og frukthatt som danser samba..I will say no more.

Hyttetur = filmbonanza

Den siste uka har jeg vært på koselig hyttetur på sørlandet med kjæresten, og som hør og bør på hytte med tv (luksus!) ble det litt filmtitting. Må også nevnes at det gikk mye i å se Klovn på tv2 (les: fnise seg i hjel), pluss turgåing og scrabble. Og god mat, nammenam! Anyways, vi gikk til det lokale biblioteket og lånte 6 filmer, og endte opp med å se 4 av dem.

1. Speed

Action fra 1994. Regissør: Jan de Bont. Skuespillere: Keanu Reeves, Sandra Bullock og Dennis Hopper.

Kul action, men ikke noe mer enn det. Inneholder ganske imponerende eksplosjoner, spenning og såklart fartsfull moro, men ble litt kvalm av samspillet til Keanu Reeves og Sandra Bullock. Må nevnes at jeg likte godt fleecejakka til Keanu, må se om jeg kan skaffe meg den. 5/10

2. Sympathy for Mr. Vengeance

Thrillerdrama fra 2002. Regissør: Chan-wook Park. Skuespillere: Kang-ho Song, Ha-kyun Shin og Donna Bae.

Den første filmen i Chan-wook Park  sin hevn-triologi, der den andre og tredje er henholdsvis Oldboy og Lady Vengeance. Jeg elsket Oldboy, og jeg likte denne godt også, selv om jeg ikke syns den var like god som sin etterkommer. Den er vond og brutal, men solid og god, og med imponerende skuespillerprestasjoner. 7/10

3. True Grit

Western fra 2010. Regissører: Ethan & Joel Coen. Skuespillere: Hailee Steinfeld, Jeff Bridges og Matt Damon. 

En film som har vært på lista mi siden den kom ut, da Coen-brødrene er to av mine yndlings-regissører. Og super-brødrene skuffer ikke. Ordentlig bra western, med ordentlig gode skuespillere. Tidvis ganske så morsom. Til og med Matt Damon var ikke så verst. 9/10

4. Deliverance

Thrillerdrama fra 1972. Regissør: John Boorman. Skuespillere: Jon Voight, Burt Reynolds, Ned Beatty og Ronny Cox. 

Eller Picnic med døden, om du vil. Den var ganske annerledes enn jeg trodde, men den var god. Den var brutal og slengte menneskelig ondskap rett i trynet på deg. Gav også spennende innsikt i hva som kan skje med  menn som plutselig må kjempe for å overleve. Psykologistudenten i meg fant dette veldig fascinerende.  Anbefales, men muligens ikke etter å ha sett tre voldelige action/thrillerfilmer.  7/10

–

Så det var det. Det ble en litt voldelig og brutal hyttefilmbonanza med andre ord. Men også spennende, fascinerende og tankevekkende. Men tror nok at den neste filmen jeg ser må være en überkos animasjonsfilm, for å veie opp litt. Noen tips?

Filmgeek-tips: Icheckmovies.com

Jeg elsker filmlister. De gir meg inspirasjon og tips til noe filmer jeg vil se, og de gjør det enkelt å organisere og strukturere hvilke filmer jeg har sett.  Å sjekke av filmer på lister er også en quick fix for forhøyet selvfølelse – plutselig er man ett skritt nærmere til å oppnå et (svært viktig, må vite) mål. Hovedprosjektet mitt for tiden er å se alle filmene på imdb’s top 250 liste. Jeg syns det er svært koselig tidsfordriv og det utfordrer meg til å se filmer jeg ellers aldri ville gjort.

Her om dagen oppdaget jeg nettsiden icheckmovies.com, og fikk totalt filmlistegeek-overdose. Der kan du nemlig sjekke av filmer du har sett, og automatisk blir det overført til flere titalls filmlister som finnes; Blant annet imdb’s top 250, alle oscarvinnere gjennom tidene og listen fra boka «1001 filmer du må se før du dør». Til og med alle amandavinnerne har sin egen liste! Så nå har jeg checket og checket og checket og føler meg ganske fornøyd. Dersom du er interessert i min imdb-framgang har jeg en liten widget på siden her. Anbefaler denne siden til alle som elsker film. Opprett din egen profil, og som nettsiden selv sier: «Watch a lot of movies –> Brag about it».

 

Match Point (2005)

Jeg har aldri sett en Woody Allen-film jeg ikke har likt. Når det er sagt, var det visse ting ved denne filmen som ikke nådde helt opp.

Match Point er en romantisk thriller med blant annet Scarlett Johansson og Jonathan Rhys Meyers, og er skrevet og regissert av Woody Allen. Jonathan Ryhs Meyers spiller en tidligere tennsiproff som forelsker seg i en kvinne (Scarlett) som viser seg å være hans soon-to-be svigerinne. Noe som selvfølgelig betyr trøbbel.

Noen av mine tanker blir godt fremstilt gjennom posteren til filmen. Han er kjekk, hun er flott, men det hele føles noe tilgjort. Skuespillet til Scarlett er tidvis forferdelig. Hun gjør det godt i visse roller (les: den artistiske, underdanige og sensuelle), men når hun skal spille mer komplekse roller, der hun for eksempel skal bli sint, da feiler hun stort. Jeg begynner nesten å fnise under svært dramatiske scener der jeg tviler det er meningen. I tillegg er replikkene tidvis ganske rare, og får hele settingen til å føles enda mer tilgjort. Se for deg Scarlett som prøver hardt å se fortvilet ut, og sier «This can’t lead any place..»  Any place, virkelig?

Jonathan Rhys Meyers syns jeg gjør det godt, til tross for at jeg savner litt mer innblikk i hans karakter.  Handlingen i filmen syns jeg er god, og jeg liker hvordan snobbete og glattpolerte høyklasse-London blir vist fra sin beste og verste side. Jeg liker også den noe mørke vendingen filmen tar, og temaet om hvor mye flaks og tilfeldigheter kan ha å si for våre liv. Så Woody får en tommel opp for godt plot og foto, og en tommel ned for valg av skuespillere og rare dialoger.

Hvilke, om noen, Woody Allen filmer liker du?

Jeg sørger.

Slik som alle andre i landet gjør akkurat nå.  Jeg vet ikke når det kommer til å føles OK å skrive om noe så trivielt som film igjen. Kanskje i morgen, kanskje om en måned. Kanskje lengre. Sender alle mine tanker til de berørte og de pårørende. Husk å klemme mye.

Jernanger (2009)

En historie om en gammel, bitter mann og hans båt. Eivind ligger til kai med Jernanger i Stavanger, men har i 30 år lengtet til sin Beatrice i nord. Vil han noe gang vende tilbake?

 

 
Jeg likte den. Den var sår, lun, rå og stille. Bjørn Sundquist gjør en god hovedrolle, og Pål Sverre Valheim Hagen gjør det også godt. Også artig å se Rikke Westerlund Lie, som jeg kjenner fra danselinja på min vidergående skole, på skjermen. Som den dialekt-galningen jeg er, var det også gøy å høre min egen dialekt i skjønn interaksjon med både stavangersk og nordlandsk. Satt også pris på det samiske innspillet. Minus for litt overdramatisk musikk her og der, pluss en litt malplassert symbolsk fisk. Og jo, gjerne minus en mor som ikke klarte å være stille de siste 10 minuttene av filmen (som var ekstra vakre).

 

Vakker filming og dyktig skuespill gjør denne filmen til en liten, stille perle. Anbefales.